Comandante



Du kan elske ham eller hate ham, men du stiller deg aldri helt likegyldig til ham. I snart et halvt århundre har denne mannen ledet sin kommunistiske stat rett utenfor USA og ikke en gang Berlinmurens fall og opphevelsen av Øst-Blokken har fått ham til å falle ned fra tronen.
Det er ikke få av dem som har ønsket ham seks fot under.

Nærmest hver eneste president siden han ble innsatt har gjort sine forsøk. For eksempel bommet Kennedy stygt med sin opprasjon i Grisebukta, mens de andre presidentene har mislyktes mer i det skjulte.
Man har forsøkt å stoppe ham med en blokade, noe som heller ikke har klart å rokke ved hans regime. Især for USA har dette vært en hodepine og er det den dag i dag

Etter 9/11 har terror frykten tatt så overhånd at når den ene Cubanske musikeren fra filmen Buena Vista Social Club skulle til USA for å motta en Grammy, ble han nektet innreise på grunn av USA sin til tider paranoide og juridisk tvilsomme terrorlover. Bush har fortsatt sine harde angrep på den gamle diktatoren, men igjen uten hell.

Mannen jeg her snakker om har dere nok allerede gjettet hvem er? ja, det er selveste Fidel Castro. Jeg har aldri hatt kommunistiske sympatier, men jeg må tilstå at denne mannen som nærmest har blitt et helteikon for enkelte og et symbol på all verdens ondskap av andre har fascinert meg.

Jeg er ikke den eneste som har det synspunktet. Selveste Oliver Stone tok turen over dit for å gjøre et nært intervju med mannen og tilbrakte derfor tre dager med ham. Nå har Oliver Stone selv vært en mann som har kjent hvordan det er å kjempe for en sak, noe som han beskriver meget godt i filmene Platoon og Født 4. juli som for lengst har blitt klassikere. Han er selv en dekorert soldat som i ettertid stilte kritiske spørsmål vedrørende USA sin rolle som selverklært verdenspoliti i alle mulige situasjoner.
Det virker som om herr Stone forsøker å hive seg på bølgen av dokumentarfilmer som har gjort det så bra de siste årene og han lykkes så og si greit.

Først det positive: Det virker som om det er allerede tidlig i prosessen at Stone klarer å få Castro sin fortrolighet, noe som gjør at Castro snakker åpent om mye. Det er virkelig en fin historielekse for alle dem som ble født etter den kalde krigen. Her går vi igjennom støtten til opprørerne i Angola, vennen Che Givara, forholdet til sovjet, tiden etter murens fall og sist men ikke minst den berømte Cubakrisen som kunne ha endt i den tredje verdenskrig. Eller for å være litt mer nøyaktig, slutten på menneskeheten. Hukommelsen til Castro er helt unik og han husker hendelser helt ned på detaljnivå. Det er ikke bare statslederen Castro vi får møte, men familiemannen, ektemannen og mannens syn på religion.

Det er ikke et plagsomt intimdykk vi får i hans liv, men en fin oppsummering på hva som har vært med å forme legenden om Castro.

Jeg syntes fyren er sympatisk til tider. Kunne man virkelig tro at denne mannen er en av de siste kommunistiske diktatoren som er igjen i verden? Nei, egentlig ikke, fordi han ikke snakker eller oppfører seg som den stereotypen av diktatorer som ofte ser på filmer eller leser om i Unge Høyre sine publikasjoner. Han er virkelig en ganske så likandes kar når det kommer til stykke.

Men så over det negative, fordi det er akkurat her jeg mener at Oliver Stone begår en gigantisk brøler. Det er ingen tvil om at Stone føler et slags felleskap med mannen og beundrer ham på en måte. Ikke det at jeg beskylder Oliver Stone for å ha kommunistiske sympatier eller noe i den retning, men jeg beskylder ham å til tider la sin fascinasjon går utover kritikken. I en sekvens spør han om muligheten for politiske valg på Cuba, Castro benekter at de er ikke er valg på Cuba og det er det. Alle som kjenner litt til demokratiske valg vil jo stille seg kritiske her siden ingen kandidater som er kritiske til Castro eller hans regime får lov til å stille til valg. Men her slutter altså Oliver Stone å stille spørsmål og går bare videre. Dette gjør han flere ganger blant annet når han kommer inn på Angola og Cuba krisen. Han tar ikke og følger opp spørsmålene noe jeg finner meget kritikkverdig.
I tillegg blir spørsmålene om menneskerettighetsbruddene og undertrykkingen av annerledestenkende nesten glattet over, mens de heller viser hvordan unge studenter hyller den gamle diktatoren.

Alt i alt er dette en meget interessant dokumentar, men den har klare mangler.
Jeg savner litt knyttneven og evnen til å få intervjuobjektet til å erindre litt slik Errol Moriss klarer i sin film The Fog of War: Eleven Lessons from the Life of Robert S. McNamara fra 2003.

Filmen grei nok, men kunne ha blitt gjort mye bedre. Det er lenge å siden Stone har levert varene skikkelig, men jeg vet at det fortsatt ligger noen Oscar igjen i mannen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Trond Wathne Tveiten

Trond Wathne Tveiten

38, Skien

Opprinnlig fra Skien, men er nå bosatt i Bergen. Har vært aktiv i venstre og unge venstre i mange år. Har hatt flere verv både på lokal og nasjonalt nivå. Er ute etter å forandre verden til det bedre hvis det lar seg gjøre.

Trond Wathne Tveiten

Promoter siden din også

Kategorier

Arkiv

hits