Night on Earth

 

For noen uker siden ble jeg sittende å se på en gammel David Letterman reprise på en eller annen kabelkanal . Den kvelden var det intervju med mannen som har fått en ny blomstringstid som skuespiller, nemlig Bill Murray. I tillegg til den obligatoriske  kosepraten presenterte han sin nye film. Dette hadde egentlig ikke vært en interessant opplysning hadde det ikke vært for de siste ordene Bill Murray sa før Lettermann avsluttet intervjuet: ?Husk at denne filmen er regissert av den dyktige regissøren Jim Jarmusch, han er en meget talentfull regissør.? Hadde ikke Murray nevnt dette ville heller ingen andre brydd seg med å nevne det.


Dette er hva som er typisk for flere av Jarmusch sine filmer, nemlig at skuespillerne f år all oppmerksomheten, mens regissøren knapt nok blir nevnt. Nå er det jo flere storheter som har spilt i hans filmer, blant annet Winona Ryder, Forrest Whitaker, Kate Blanchett, Tom Waits osv, noe som sier litt om statusen han har blant amerikanske skuespillere. Flere av skuespillerne i filmene hans kunne ha valgt langt bedre betalte oppdrag, men de valgte allikevel å spille i en Jarmusch film.
Nå virker det som omsider hans status er i ferd med å heve seg en smule, i hvert fall her i Norge, noe som er grunnen til at Bergen kino slår på stortrommen og setter opp hele tre av hans tidligere filmer. En av dem skal jeg ta for meg her, nemlig filmen  ?Night on Earth? fra 1993.


Det dreier seg om fem taxier, fem steder på jorden på akkurat samme tidspunkt. Fem historier som egentlig ikke har noe med hverandre, men allikevel danner en slags rød tråd. I Los Angeles tar en storrøykende sjåfør som sin store drøm er å bli en mekaniker, opp en rik filmprodusent, i New York tar en østtysk sjafør med særdeles dårlige kjøreegenskaper opp en halvgangster, i Paris tar en Afrikansk sjåfør med kort lunte opp en blind kvinne, i Helsingfors blir en gjeng drita fulle menn som har slokket sine sorger med alkohol da deres kamerater mistet jobben, mens i Roma blir en prest med hjerteproblemer tatt opp av en meget pratesyk Roberto Begnini som finner ut han vil bekjenne sine heller perverse synder, mens presten er i ferd med å krepere i baksetet.
Fem steder, fem skjebner og fem historier som ender høyst forskjellig, men allikevel med en grunn til ettertanke.
Enkelte hevder at Jarmusch sine filmer er i mer europeisk tradisjon noe jeg selv tar sterk avstand fra. Jarmusch representerer det man kan kalle den amerikanske storyteller-tradisjonen som man finner blant flere amerikanske artister, Jamusch er blant de få personene som har klart å feste denne til lerretet. Dette er ikke Hollywood og det er milevis fra det nevrotiske akademiske miljøet til Woody Allen. Dette er, for å  bruke en klisje, filmen fra de nedre klassene i samfunnet. Sliterne, arbeiderne, de som ikke nødvendigvis lever øverst på rangstigen, men har menneskeverdet i behold. Det som gjør Jamurch så spesiell med sin fortellerteknikk er at han klarer å skygge unna de sosial-pornografiske beskrivelser som ofte kan prege slike filmer. Den finske taxisjåfør sin tragiske historie om hvordan hans kone mistet sitt barn eller Winona Ryder sine bekjennelser om at hun foretrekker å være en mekaniker enn å la seg friste inn i en stjernetilværelse i Hollywood, blir fortalt på en slik direkte og ærlig måtte at man blir sittende med en klump i halsen, uten at det blir svulstig eller pompøst. Selv hvor merkelig det hele kan virke finnes det alltid håp og evnen til å glede seg over livets rariteter og det er her Jarmusch viser seg som den store fortelleren ham er.


?Night on Earth? sies å være den mest tilgjengelige av alle hans filmer, noe jeg er delvis enig i. Jeg tror faktisk den er den filmen jeg tror flest folk misforstår hos Jarmusch også. Blant flere av de jeg har snakket med som likte filmen har kommet med helt forskjellige synspunkter for hvorfor de liker den. Selv liker jeg den på en annen måte nå som jeg har sett den før?tja, jeg husker ikke lenger hvor mange ganger jeg har sett den, men det er ikke få. Man kan ikke putte filmen i en kategori som komedie selv om den inneholder flere morsomme scener og man kan ikke putte den inn i kategorien drama selv om den inneholder flere dramatiske scener, så jeg lar være å forsøke det mange andre har forsøkt.
Allikevel er dette en av 90-tallets sterkeste øyeblikk som det er nærmest en plikt å gå å få med seg på det store lerretet, selv om den har vært på DVD aldri så lenge. Etter snart tjue år i bransjen ser det ut til at Jarmusch endelig har nådd til et noe bredere lag av befolkningen, men for oss som har elsket hans filmer lenge vet vi at han overhodet ikke kommer til å gjøre noe annet enn å følge sine egne veier fullt og helt. Og glad er vi for det.
Se en like aktuell film, se et kunstverk, se en film fra det USA som ikke er Hollywood. Gå og se ?Night on Earth? med en ene eneste gang.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Trond Wathne Tveiten

Trond Wathne Tveiten

38, Skien

Opprinnlig fra Skien, men er nå bosatt i Bergen. Har vært aktiv i venstre og unge venstre i mange år. Har hatt flere verv både på lokal og nasjonalt nivå. Er ute etter å forandre verden til det bedre hvis det lar seg gjøre.

Trond Wathne Tveiten

Promoter siden din også

Kategorier

Arkiv

hits