Frankie and Johnny



Det er ikke mange romantiske komedier jeg egentlig liker, derfor blir det alltid så minneverdig når jeg ser noen som jeg egentlig liker. Når klasseskuespillere som Al Pacino og Michelle Pfeiffer kommer sammen kan det ikke bli noe annet enn magi. De to tviler jeg trenger noen nærmere presentasjon.
La meg kjapt ta for meg handlingen her som egentlig ikke er så vanskelig. Frankie og Johnny er to middelaldrende mennesker med en broket bakgrunn. Frankie har mistet all sin tillit til menn og all sin lyst til å date igjen, fordi hun var sammen med en mann som slo henne og en som forlot henne for hennes beste venninne. Johnny er en skilt mann som akkurat har sluppet ut ifra fengsel etter han forsøkte forfalske en underskrift på en sjekk, og har to barn han ikke tør å besøke lenger.
Selv om han har et kriminelt rulleblad får han allikevel jobb på en kafe, hvor eieren, den gresk-amerikanske Nick tror på det å gi mennesker en ny sjanse. Der jobber Frankie som servitrise og etter mye om og men finner de tonen. Som en liten opplysning spiller Nick av ingen ringere enn Hector Elizondo, som for de norske
TV-seere er best kjent som den alltid fornuftige sykehusdirektøren i Chigago Hope.

 

Etter den obligatoriske gutt-møter-jente scenen, kunne hele filmen endt opp som en klisjéfylt suppe, med svulstige kommentarer og et soundtrack som kunne få deg til å minnes ungdomsdiskoen når du var tolv, der du forgjeves forsøkte å skaffe deg en stilledans. Men det gjør det ikke på noen som helst måte. Filmen er en vakker film om to menneskers ensomhet og forsøk på å legge fortiden bak seg. Det å ta for seg ensomhet krever en del og det har ofte en tendens til å ende opp som en filmatisert versjon av kjærlighet uten grenser, men denne filmen greier det bra.
I en av scenene i filmen leier Jonny en prostituert ene og alene av den grunnen at han trenger noen til å holde rundt ham når han sover. Denne sekvensen er så vakkert gjennomført at man må være direkte ufølsom for å ikke reagere en liten smule.

 

Det å beskrive homofile i amerikanske filmer har gått fra å være ondskapsfulle skurker i gamle filmer til å bli fremstilt som supermorsomme skruller. Her blir Tim, den homofile naboen og vennen Frankie fremstilt på en mer troverdig og fin måte i sterk kontrast til serier som Dharma og Greg. Mye av dette på grunn av mannen som spiller Tim, den alltid like herlige Nathan Lane

 

Filmen er regissert av Gary Marshall som også har regissert Julia Roberts sin gjennombruddsfilm Pretty Woman og den lettglemmelige Runaway Bride. I tillegg har han spilt mindre roller i drøssevis av filmer, skrevet manus for TV og de store lerretet i tillegg til å produsert en rekke saker og ting for fjernsyn og lerret.
Men dette er på ingen måte enda en Pretty Woman og det virker som han her får lage en film mer på egne premisser uten at de store sjefene i Hollywood på død og liv skal pynte det hele med masse sukker. Filmen er en mer voksen romantisk komedie, uten superkjekke karer og hotte babes, men med virkelige mennesker som man faktisk kan kjenne seg igjen i. Veien til kjærligheten blir ikke i motsetning til mange andre romantiske komedier fremstilt som en lang rekke patetiske såkalte komiske sekvenser, á la You?ve Got Mail osv, med dustete situasjonskomikk som aldri ville ha skjedd i det virkelige liv. Når det skjer noe morsomt i denne filmen, føles det ekte. 
Jeg må bare innrømme at jeg elsker denne filmen og den anbefales absolutt til den årstiden vi nå går inn i.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Trond Wathne Tveiten

Trond Wathne Tveiten

38, Skien

Opprinnlig fra Skien, men er nå bosatt i Bergen. Har vært aktiv i venstre og unge venstre i mange år. Har hatt flere verv både på lokal og nasjonalt nivå. Er ute etter å forandre verden til det bedre hvis det lar seg gjøre.

Trond Wathne Tveiten

Promoter siden din også

Kategorier

Arkiv

hits