Fire nyanser i brunt

En ting er fullstendig sikkert og det er at svensk film er den beste i klassen i nordisk sammenheng, mens danskene puster dem i ryggen. Når jeg gikk for å se denne filmen hadde jeg massevis av forventninger og jeg må innrømme at de fleste av dem ble innfridd.
Filmen jeg snakker om er Fire nyanser i brunt regissert av Leif Benjour. Manuset er laget av en gruppe som kaller seg killingagget som blant annet består av Robert Gustavson som i Norge er bedre kjent fra serien åpen post på nrk. Disse personene har tidligere skrevet og fremført tv serier, men dette er deres alle første langfilm.
Filmen består av fire historier fra nord til sør. En noen jålete hotelleier venter besøk av sine tryllekunstnerforeldre i sitt nåværende strandhotell, der hans mor har plukket opp en dansk mann som hun koser seg med. Et stykke lenger sør forsøker en far å få opp entusiasmen hos sin skolletrøtte sønn. I Göteborg møtes en gruppe på et matlagingskurs som mer minner om en terapigruppe, der noe fra fortiden skal sette et støkk i de fleste. Og i Daleren samles tre brødrene for å begrave sin heller eksentriske far under en seremoni med orientalske fortegn. Mer skal jeg ikke røpe her.
Jeg må bare si at jeg likte filmen, men det er først nå etterpå jeg tenker slikt. Mens jeg satt der i salen satt jeg flere ganger å irriterte meg mye. Hvor hadde manusforfatterne funnet på alle disse personlighetene. Flere ganger under filmen hadde jeg mest lyst til å gå, men så plutselig ble jeg sittende å le av det hele. For deretter atter en gang sitte å irritere meg grønn. Å slikt følte jeg at jeg hadde det gjennom store deler av filmen. Men når jeg noen timer etterpå satt meg ned å tenkte etter så likte jeg hele det absurde teateret jeg hadde vært tilskuer til. Det som var så herlig med den filmen var skuespillerpresentasjonene. Kjente skuespillere som Robert Gustavson, Anna Bjork og Sofi Hellin gjør alle strålende presentasjoner. De som ikke er nevnt er heller ikke glemt. 

 

På nettsiden leste jeg en kommentator på filmbasen imdb som hadde skrevet det slikt om filmen:

 

Den dreier seg ikke om situasjonen I Sverige og om Svenskene, det er mer situasjonen om alle mennesker overalt. Men allikevel er filmen veldig svensk. Og du må nødt til å leve der for å forstå, for å le på de rette stedene og føle deg trist når det er meningen.

 

Jeg er enig i det første, men ikke i det siste. Man trenger absolutt ikke å være svensk for å le å gråte på de rette plassene. Man må heller ha en åpent hjerte å forsøke å forstå de mennesker som ikke alltid passer inn i vår sosialdemokratiske A4 måte å se verden på.

 

Alt i alt kan jeg ikke annet enn å si at dette er en strålende film. En virkelig kvalitetsfilm av edleste merke. Men hver advart på en ting. Dette er en film som er tung samtidig mens den er lett. Det er en film som fort kan sette mye følelser i sving. Så et godt råd vil være. Er du utenfor en dag se noe annet, men fin deg allikevel se på denne filmen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Trond Wathne Tveiten

Trond Wathne Tveiten

38, Skien

Opprinnlig fra Skien, men er nå bosatt i Bergen. Har vært aktiv i venstre og unge venstre i mange år. Har hatt flere verv både på lokal og nasjonalt nivå. Er ute etter å forandre verden til det bedre hvis det lar seg gjøre.

Trond Wathne Tveiten

Promoter siden din også

Kategorier

Arkiv

hits