Sak av viktig karakter

Dette er en sak jeg syntes man burde ta en titt på.

Det følgende er en sammendragsforklaring knyttet til mitt problem og opphold på Filippinene.

Sommeren 2000 min kone og jeg var ferierende på hennes fødeplass, Tubod, Lanao del Norte, Philippines, der vi hadde under bygging et sommerhus for oss selve og familien. Jeg hadde billett tilbake til mitt arbeide i Norge, som bevis vedlegges vedlegg merket med bokstaven “A”.


Oktober 25, 2000, ble jeg arrestert uten noen forvarsel og fengslet. Jeg ble informert at grunnen for arrestasjoen var en sak reist imot meg for Alvorlig muntlig ærekrenkelse. Jeg skulle i et moete noen dager tidligere ha sagt ordet “bullshit – this man is a cheater – you are a cheater – you have cheated me on my documents”. Ifølge politiet, dette var grunnen for arrestasjonen. Jeg formelt nektet for å ha sagt dette. Min svigerfar betalte kausjonsærklæring og jeg ble sluppet ut av fengselet. Ved aa gjoere dette, påtok han seg ansvaret for at jeg ble presentert behørig til myndighetene når som helst på forlangende. Det skal også bli sagt at klageren pa den tid han saksøkte meg, var advokat for meg og svigerfamilien, I tillegg til at han var bystyremedlem i Tubod. Samme person er i dag Vara-Ordfoerer i Tubod. Vedlagt er Klagerens skriftlige ærklæring merket med bokstaven “B”.


En innledende etterforskning framstilt ved lov, ble ført ved dommer Bernarda Bantiles Villanueva. Imidlertid, det må bli nevnt at denne etterforskningen ikke inkluderte noen form for kontakt med meg. Etter den nevnte etterforskning var unnagjort, saken ble videresendt til 6th Municipal Circuit Trial Court of Baroy, Tubod, Magsaysay, province of Lanao del Norte, Oktober 5, 2000. Saken var utstedt som “Criminal Case number 4372”. Mange advokater jeg har snakket med i forbindelse med saken, sier at disse ord, hvis de er uttalte, - ikke hoerer inn under beskrivelsen “Grave”, og at saken er “light”, og dermed ingen straffesak, men en sivil sak som skulle ha blitt haandtert i “Barangay-ens” forliksråd (Civil Order Unit), og ikke i retten.

Straffesaken startet dens presentasjon av beviser desember 12, 2000, og etter å ha drevet saksforfølgelse i 5 lange år, kunngjøring av avgjørelse var lagt fram av Presiding Judge June 30, 2005. Jeg var funnen skyldig som siktet, og overbevist til to (2) månader og en (1) day, eller maksimum av ett (1) år og åtte (8) månader fangenskap. I tillegg var jeg pålagt å betale den private saksøkeren et beløp på Peso One Hundred Thousand (100,000.00) som moralsk skadeerstatning. Etter å ha gjennomgått 5 års lidelse i hva jeg vil karakterisere som et svaert spesielt rettsgyldig og lovbestemt system. Jeg er ikke lenger i stand til å betale førnevnte beløp, og jeg frykter for at min legemlige og psykologiske helse ikke er sterk nok til å takle fangenskap. Imidlertid, avgjørelsen er nå blitt anket til Regional Trial Court of Lanao del Norte, 12th Judicial Region, Branch No. 07, Tubod, Lanao del Norte.

Avgåtte første-sekretær ved Norwegian Embassy i Manila, Mr. Kåre Flaten, karakteriserte saken som en “ikke-sak” i alle andre land enn Filippinene. Imidlertid, det maa nevnes at selv om klagen kan kanskje ikke være ansett som seriøs, så har den avslått meg fra å forlate landet i de 5 siste år (og fortsatt gjør det) og uten evne til å tjene penger, og heller ikke har jeg mottatt noen form for økonomisk støtte på den ene eller annen måte. I løpet av denne perioden i tid, jeg har tapt alle mine sparepenger jeg hadde fra et langt arbeidsliv i tillegg til arven fra min far som gikk bort. Den eneste ting jeg har tilbake i dag er sommerhuset, som fortsatt ikke er ferdigbygget, og derfor i konstant, stadig forfall til ruin. Det vil sansynligvis aldri bli ferdigstillet heller, - hvis ikke jeg mottar hjelp, - foruten den rettsbeskyttelse jeg har kjempet for å få i mer enn 5 år nå.

Allerede mens jeg var i fengsel (okt 25, 2000) kontaktet jeg den Norske Ambassade og bad dem om assistanse. Førstesekretær på den tid Mr. Kåre Flaten, kom og deltok i to (2) rettsmøter. Før Mr. Flaten møtte i et rettsmøte, mottok jeg et brev fra Ambassaden datert september 11, 2001, med tilråding til meg om å betale klageren for å få saken tilbaketrukket.

Jeg vil opplyse at klageren på den tid krevde to (2) million peso, omgjort til norske kroner fire hundre tusen (400,000.00) som betaling. For årsak av god bekjentgjøring er vedlagt brevet fra Ambasaden merket med bokstav “C”. Ambassadens forslag ble sterkt protestert på av min svigerfamilie, som fortalte at hvis jeg betalte, en endeløs serie av nye straffesaker ville følge, sammen med nye pengekrav. Jeg bestemte meg for å følge deres råd og betalte ikke. Også etter Mr. Flaten deltok i dette nevnte rettsmøte, ambassaden holdt ved like sitt forslag om å avgjøre saken ved å betale klageren.

Ambassaden også anbefalte en advokat de kjent fra Manila. Denne advokaten kom og besøkte meg, men kunne ikke forsvare meg personlig pga. avstanden fra Manila til Lanao del Norte. Han snakket derfor med en lokal advokat som skulle representere han. Imidlertid, dette fungerte ikke i praksis, og samspillet døde av seg selv uten noen inngrep i fra min side. Jeg deretter leide en lokal advokat, men som jeg og mange med meg har erfaringer med, leie en advokat på Filippinene betyr ikke at advokaten vil arbeide i interesse for sin klient.


Jeg må nevne at jeg har ikke noen juridisk kompetanse, heller ikke har jeg noen spesial kunnskap om Filipinsk lov og rettssystem når jeg ankom. Med andre ord; jeg har vært totalt avhengig av de forskjellige advokater som har forsvart meg under denne saken. I tillegg kommer at jeg behersker ikke Engelsk språk spesielt godt, med alle komplikasjoner det førte til under rettshøringene. Som resultat av dette, jeg har blitt avhengig av filipinere/familiemedlemmer som selve ikke er gode i Engelsk til å forklare meg etterpå hva som har blitt sagt under høringene i retten. Jeg har søkt om tolk fra Ambassaden oktober 7, 2001, men fikk aldri noet svar. Dessverre, det har blitt en del av erfaringen i desse årene å ikke motta noe svar paa kommunikasjon sendt til Ambassaden. I forbindelse med kunngjøring av Avgjørelse juni 30, 2005, jeg igjen søkte om tolketjeneste fra Ambassaden, men mottok et nei paa min anmodning. Som bevis vedlegger jeg svaret merket med bokstav “D”.

Jeg vil forklare at Filipinsk rettssystem er sterkt angrepet av korrupsjon, noe som er åpent erkjent av alle advokater. En høyt rangert advokat jeg snakket med, fortalte at alle retter på Filippinene kan bli kjøpt, fra den laveste retten og opp til og inkludert Høyesterett. Imidlertid, korrupsjon er ikke bare et problem i rettsvesenet, men alle steder over hele samfunnet. Jeg trodde f.eks. at når en klagde til politiet, de ville i det minste utrede det og vedta noe i den ene eller annen retning. Under de 5 årene at saken imot meg har pågått, vi har hatt tallrike tyverier på min families eiendom, der ting med dokumenterte fakturaer for mer enn 780.000,oo norske kroner er blitt stjålet og mange ting øydelagte ved hærverk. Dette har blitt rapportert tallvise ganger både til politi og til Ambassaden, men ingen aksjon har blitt tatt fra noet hold. Når vi i dette året klarte å fakke to av “tyvene”/gjerningsmennene som villig bevitnet at de var en part av en gjeng som systematisk hadde brutt seg inn og stjålet fra vårt hus og lager, vi trodde at forbrytelsens tid var over og at gjerningsmennene ble tatt vare på av rettssystemet. I den senere tid, vi har blitt fortalt av tyvene selv, at de har blitt fortalt av politiet om å ta kontakt med den personen som har reist sak imot meg, og at de vil få beskyttelse av han.


Mye kan sies om systemet generelt sett her på Filippinene. Likevel, jeg må innrømme at det som har overrasket og paralysert meg mest av alt, er den totale mangel paa assistanse fra mitt eget lands utsendinger.

Det ville ha vært så enkelt for Ambassaden å kontakte sine kollegaer i det Filippinske UD, og spørre om deres velvillige hjelp og oppmerksomhet til det som foregår av rettsforfølgelse.

Istedet, både Ambassaden og mitt eget utenriksdepartement hjemme har erklært at de kan og vil ikke reagere i saker reist imot deres egne borgere, når deres saker er blitt anmeldt til rettsvesenet. Jeg har mange dokumenter både fra Ambassaden og fra UD hjemme som påpeker dette.


I denne avslutning vil jeg referere til en artikkel i VG i Oslo, Norge, datert April 3, 2004, der en annen norsk borger som gjennomgår en lignende sak som min. Siden denne artikkelen er på norsk kan den leses under vedlegg markert med bokstav “E”. Personen som det refereres til i artikkelen har blitt holdt tilbake her paa Filippinene siden mai 1996. Og han er fortsatt under rettergang og vet ikke når den vil komme til en ende.


In said article VG write and I quote “According to the Assistant Director of Public Prosecutions, Mr. Miguel F. Gudio, it belongs to rare events that Embassy’s doesn’t take contact when their own citizens are being criminally prosecuted”. He goes on to say “When the Embassy’s is contacting our own Foreign Department, they send the case over to us. Of coarse it doesn’t mean that the case will be automatically dismissed, but it will be evaluated, and we will look if something wrong could have happened. I myself have never experienced that a foreigner has been held back in the Philippines in this way with a duty to report for eight long years without any conviction, says Gudio. He tells that the American, Chinese, Australian and the Japanese Embassy’s routinely follow up Criminal Prosecutions against their own citizens”, Quote end.

Redegjørelsen fra Assistent Direktør av Public Prosecutions, er i skarp kontrast til hva som blir fortalt av den norske Ambassade og UD. Det faktisk viser at Ambassaden kan reagere når deres egne borgere er Straffesaksforfulgte paa Filippinene. Selv om, av en eller annen årsak, den Norske Ambassade gjør ingenting. Vi må ikke glemme at dette skjer i et land som er rankert som nummer 1 av de mest korrupte land i Asia, og nr. 11 i verden..

Uten å gå i detaljer, jeg vil nevne alle de uskyldige personene som har måttet lide umåtelig direkte til denne saken reist imot meg. Trusler, ja selv skudd rettet imot min svigerfar. I tillegg til at familien har mist nesten alt de har bygd opp gjennom et langt liv, fordi de har valgt aa stå ved min side. Jeg også vil anmerke de endeløse forstyrrelsene om natten når folk skal sove, som har plaget familien til nær å kollapse. Små barn i huset leker ikke som barn flest, de har ikke lenger lov til aa gå utendørs alene og er konstant oppmerksom på at allting kan kanskje ikke være normalt.

En av dem har blitt sengevæter, pga. det utrygge, presset og faren, tror jeg. Selv om rapporter har gått til både politi og Ambassade så ser det ut til at ingen bryr seg. Det faktum at min egen Ambassade ser ut til aa være paralysert i denne situasjonen, sier noen filipinere; - at det har gitt mersmak til min saksøker som vil oss til livs, fordi vi er å betrakte som fritt vilt i jakttiden.

Som du vil forstå fra dette brev, det er ikke bare jeg og min filipinske familie her, som må forsvare meg imot et system som ser ut til å være ute av kontroll. Jeg vet om mange europeere som har gjennomgått den samme medfart og har lidd dypt, mange sine liv er ødelagte. Som forklart, fra mitt ståsted, jeg først og fremst har å plassere skylden for situasjonen mot min egen Ambassade, for ikke å ha reagert innenfor sitt mandat. Der må bli konsekvenser for slik ignoranse som leder til så mange lidelser, ikke bare for personene som gjennomgår “systemet”, men også for deres familier og venner hjemme. Konsekvensene i form av skadeerstatning og en vei tilbake til menneskelighet.

Jeg har snakket til personen referert til i VG, og har fått hans aksept til å bruke artikkelen i dette brev. Jeg har også spurt ham om han kan vil gi uttalelser i saken, og han er posetiv og glad for å kunne svare på spørsmål.

Jeg har ofte blitt fortalt at jeg skulle forlate landet så raskt som mulig, også av Ambassaden. Likevel, tatt mine investeringer i betraktning som jeg har gjort i form av sommerhus og andre prosjekt, som representerer de siste verdier som jeg nå har tilbake av mine oppsparte midler fra et livslangt liv og arv fra min far, det er ikke så lett for meg å gjøre det. Ved siden av hvis jeg drar, så kan jeg aldri vende tilbake, og saksøker vil ta alle mine og min svigerfar sin eiendom her i erstatning for min ærekrenkelse av ham.

En journalist her spurte meg et smart spørsmål etter å ha studert alle mine dokumenter: “Norleif, kjente du til at noe var galt med dine dokumenter som denne advokaten satt på og ikke ville utlevere til deg? – Nei sa jeg, hvordan kunne jeg vite noe om det så lenge jeg ikke hadde mottat dokumentene og lest dem? Akkurat sa journalisten; - Så hvordan kunne du da beskylde han for å lure deg i dette møtet? Har han gjort det? Ja, ser du ikke hva han har anmeldt deg for? - Du skal ha sagt en mengde ærekrenkende ord til ham på Engelsk? – AKKURAT: Hvordan kunne du si dette til han, du kan jo ikke snakke engelsk på dette nivå, og du vet ikke hva disse ordene betyr, og om du så kunne/visste – så kunne du ikke ane at han hadde lurt deg på dette tidspunkt fordi du hadde ikke sett eller lest dokumentene. – Så her har han i sin egen iver å plante en falsk sak på deg ikke vært varsom nok. Kun saksoeker visste på dette tidspunkt at han hadde lurt deg. Hans samvittighet spilte ham nok et puss her. Og han blottla seg selv i sin egen anmeldelse av saken.


I min situasjon uten -jobb, -inntekter, -penger til daglige nødvendigheter, det er umulig å planlegge framtiden og leve et lykkelig liv.. Min sak er nå klar for en ny runde i rettssystemet, og jeg er fullstendig oppmerksom på at uten hjelp fra norske mydnigheter der, så er der ingen tvil om utfallet. I dag, min familie og jeg er sittendes uten evne til å forsørge oss selve. Vi er totalt avhengig av barmhjertighet fra venner, og vi vet at det vil stoppe opp en dag. Hvis sykdom skal inntreffe, systemet paa Filippinene behandler ingen uten forskuddsbetaling. Ingen penger = ingen behandling. Jeg har ingen valg, der er ingen alternativer.

Med dette, jeg vil spørre på vegne av meg selv og min familie, og alle andre som plages med det samme problem, at denne JCI-organisasjonen som jeg er så stolt av å være medlem av, vil bringe dette opp på agendaen for FN der vi er representert. Fra botnen av mitt hjerte jeg ber at alt jeg har skrevet over her blir evaluert. Jeg vil stå til deres disposisjon for alle spørsmål som måtte stilles og nye flere beviser kan legges fram.


Mer om saken pluss nødvendige dokumentasjon vil jeg legge ut her: http://www.freewebs.com/langvei/

Trond Wathne Tveiten

Trond Wathne Tveiten

37, Skien

Opprinnlig fra Skien, men er nå bosatt i Bergen. Har vært aktiv i venstre og unge venstre i mange år. Har hatt flere verv både på lokal og nasjonalt nivå. Er ute etter å forandre verden til det bedre hvis det lar seg gjøre.

Trond Wathne Tveiten

Promoter siden din også

Kategorier

Arkiv

hits